I dag
Mer enn halv, ennå ikke full: skiven buler ut på den ene siden. Den står opp på ettermiddagen og blir hengende til langt ut mot morgenen. Fra nå av blir måneskinnet merkbart sterkere og begynner å vaske bort svake stjerner og Melkeveien — har du planlagt en stjernetur, legg den heller til de mørke nettene rundt neste nymåne enn til denne uken. Til gjengjeld vokser Månen selv litt for hver natt, så ser du opp til samme klokkeslett noen kvelder på rad, får du se forandringen med egne øyne.
Nesten full, men ikke ennå. Tradisjonen leste dette som tiden da man ikke setter i gang noe nytt — begynner du på noe annet mens det du har foran deg fortsatt skal gjøres ferdig, sitter du igjen med to halvgjorte ting. Å nærme seg slutten er kjedelig arbeid, og det er akkurat da et nytt prosjekt begynner å se uvanlig fristende ut; den fristelsen er selve kjennetegnet på denne fasen. I dag: velg én ting som er nesten ferdig, og kjør den helt i mål. Å fullføre koster langt mindre krefter enn å starte.
Den stadig lysere månen visker ut de svake objektene ett etter ett, men det finnes ingen bedre tid til å følge Månen selv natt etter natt. Se opp til samme klokkeslett fra samme sted noen kvelder på rad, så ser du terminatoren vandre bortover skiven dag for dag. Et krater som i går lå druknet i skygge, fanger lyset i dag. Fotograferer du, vil automatikken som regel brenne ut skiven til en hvit klatt, så sett eksponeringen to–tre trinn ned. Månen er et langt lysere motiv enn den ser ut til.
Når terminatoren krysser Regnhavet, stiger krateret Copernicus opp av skyggen. Det er rundt 90 km i tverrmål og ligger midt i et mørkt hav, så den lyse ringen er skarp selv i håndkikkert. Plato lenger nord har en påfallende mørk bunn og ser ut som en svart oval. Rundt den tiende dagen er det bare toppene i Jurafjellene rundt Regnbuebukta som får sol, og da stiger det frem en bøyd hank over en bukt som fremdeles ligger i skygge — de dagene observatører kaller det gylne håndtaket, og formen fanges opp også i håndkikkert.
Nær terminatoren stryker sollyset så vidt langs overflaten, og skyggene blir mange ganger lengre — måneterreng ser du best når det ligger ved terminatoren, ikke ved den lyseste fullmånen. Terminatoren flytter seg omtrent 12 grader i døgnet, så terrenget som står her, gir plass til det neste i løpet av tre–fire dager. Datoen for neste fase nedenfor er også datoen denne listen skifter.
Bevermånen. Navnet viser både til beverne som gjør ferdig demningene før vinteren, og til menneskene som måtte bli ferdige med sine egne vinterforberedelser. Regionalt het den frostmånen. Nettene har blitt lengre helt siden sommersolverv, men det er nå det virkelig merkes, og fullmånen blir liggende lenger på himmelen og går høyere også — stikk motsatt av en sommerfullmåne. Beveren har en norsk historie i seg: da arten var nesten utryddet i Europa, overlevde en liten stamme i Telemark, og derfra ble den satt ut igjen i Sverige og Finland. Det gamle månedsnavnet her var gormånad, slaktemåneden.
⚠️ Disse navnene er kommet ut av årstidene på den tempererte nordlige halvkule, i Nord-Amerika og Europa. Sør for ekvator er årstidene snudd, så navnene og den faktiske himmelen glir fra hverandre — januars ulvemåne faller midt på høysommeren der nede, og julis bukkemåne midt på vinteren. Det er derfor vi presenterer dem i stedet for å flytte dem over som de står. Og det er ikke bare navnene som glir fra hverandre — selve himmelen er snudd på hodet. Junifullmånen, som er beskrevet over som lavtgående, er den som går aller høyest sør for ekvator, og innhøstingsmåne-effekten, der måneoppgangen knapt forskyves fra kveld til kveld, kommer der i mars i stedet for i september. Leser du dette under sørhimmelen, så forskyv hver årstid i teksten med et halvt år.
Spør mer
Beregnet i sanntid ut fra ekte månebanemekanikk — ikke en fast tabell, datoene forskyver seg litt hvert år.